Hjelp og byrde – religion i møte med mental helse

Av Torgeir Sørensen

Kunnskapen om forholdet mellom religion og helse er ganske ny. De siste tretti årene har særlig amerikanske forskere arbeidet med dette feltet. Imidlertid vokser det nå frem ny kunnskap fra flere kontinenter knyttet til et bredere spekter av religiøse tilnærminger.

I en helsesammenheng er religion ofte definert som ”a search for significance in ways related to the sacred” (Kenneth Pargament). Verdens helseorganisasjons definisjon av helse som totalt velvære på alle plan er vurdert som vanskelig å anvende. En mer realistisk tilnærming er å se helse som ”overskudd til å møte hverdagens krav” (Peter F. Hjort).

Det er mye man fortsatt ikke vet om sammenhengene mellom religion og helse. Likevel viser studier som anvender anerkjente forskningsmetoder at det finnes både positive og negative sammenhenger. I forhold til mental helse kan altså religion være til hjelp. Andre ganger er religion til byrde. Dette henger ofte sammen med hva slags forhold den enkelte har til religion. Det er større sannsynlighet for at religiøsitet som er fordomsfull, autoritetsavhengig, instrumental og umoden, det som ofte betegnes som rigid religiøsitet, fører til psykopatologi sammenliknet med annen religiøsitet. På den annen side har man funnet at religiøsitet som er integrert, autentisk, selvstendig og moden oftere er til hjelp for de som har mentale problemer og at den også kan forebygge psykiske problemer.

Religiøse sosiale nettverk, for eksempel knyttet til en religiøs forsamling, har stor betydning for mental helse. Den enkeltes religiøsitet påvirker også valg som gjøres i møte med krevende livshendelser. Det kan se ut som om folk med religiøs tilknytning benytter seg av mestringsstrategier som er til hjelp for dem, knyttet til for eksempel bønn og det å søke sosial støtte innenfor religiøst fellesskap og gudstjenesteliv. Forskningen viser at grupper med lav inntekt og utdanningsnivå og lav sosioøkonomisk status generelt har større utbytte av religiøs tilknytning og aktivitet i forhold til mental helse enn de med større privilegier. Det er derfor grunn til å tro at kunnskap om sammenhenger mellom religion og helse kan ha særlig verdi i områder der disse gruppene er store. I en klinisk sammenheng vil det først og fremst ha betydning å kartlegge hvilke positive religiøse mestringsressurser pasienten er i besittelse av og understøtte disse underveis i et behandlingsforløp. Det er altså ikke snakk om å påføre noen religion, men å gjøre pasienter oppmerksomme på sine allerede iboende ressurser.

Torgeir Sørensen er prest og forsker. I 2012 forsvarte han sin doktoravhandling ved Det teologiske Menighetsfakultet om sammenhenger mellom religiøs aktivitet og utvalgte helseparametere med data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). 

Les mer:

Artikkelen «Slipper ikke Gud inn i terapirommet» i Vårt Land 21. februar 2015.