Av Ella Marie Roll-Hansen, Psykologistudent, og Advocacy writer i European Federation of Psychology Students’ Associations (EFPSA)
“A Human Right Left Behind: Nordic Conference on MHPSS in Fragile and Humanitarian Settings” – En kort oppsummering og noen refleksjoner
“A Human Right Left Behind: Nordic Conference on MHPSS in Fragile and Humanitarian Settings” i København i starten av september, tematiserte den enorme innvirkningen krig og kriser har på mentale helse. Her møttes nordiske myndigheter, sivilsamfunn og forskere med mål om å skape forandring. Temaene på konferansen dreide seg blant annet om styrking av systemer, intervensjoner, barn- og omsorgsgiver-fokusert MHPSS, kryss-sektoriell integrering og koordinering, innovative tilnærminger, utdanning, kjønnsbasert vold, mennesker på flukt og arbeid i lokalsamfunn. Hovedbudskapet fra konferansen er at vi kan og bør gjøre mer. Vi vet hva problemene er, vi har verktøy og vet hva som virker, men dessverre mislykkes vi i å handle på en måte som gir resultater. Samarbeid og koordinering av arbeidet med mental helse og psykososial støtte på tvers av sektorer er nødvendig for å se ønskede resultater. Konferansen bidro til viktige refleksjoner om betydningen av kunnskapsdeling, forskning, og innovasjon knyttet til mental helse og psykososial støtte for sårbare mennesker, og tok til orde for holistiske og samfunnsbaserte tilnærminger.
Vårt fokus bør være å etablere og styrke systemer som fanger opp og hjelper mennesker med dårlig mental helse i samfunnene de bor i. For å sikre mental helse i humanitære situasjoner, gjennom holistiske tilnærminger og kryss-sektorielt samarbeid, er det nødvendig med økt kunnskap og ferdigheter om hvordan sosiale forhold påvirker individet, “community based services” og “task shifting”. Ved å bringe disse viktige perspektivene inn i grunnleggende helsestudier som medisin, psykologi, og sykepleier, så vil det kunne bidra til endringer i helsesystemer verden over. Derfor må utdanning av helsepersonell styrkes, også i nordiske land, for å fremme mental helse og styrke systemene i humanitære settinger. Da vil de ulike aktørene ha et godt grunnlag til å forbedre situasjonen til mennesker i sårbare situasjoner og sikre bærekraftig utvikling. Her vil jeg gjerne trekke frem Senter for krisepsykologi og deres arbeid med studenter i Nepal, Vietnam og Norge for å gi studenter økt forståelse for global mental helse og hvordan den kan bedres. Skal vi bedre den mentale helsen til verdens befolkning må fokus rettes mot intervensjoner på samfunnsnivå, som et viktig supplement til den kliniske psykologien.
For å oppsummere – Vi må jobbe mer og bedre sammen!