Alkohol som utviklingshinder

Av Anders Wengen, styreleder i Up!

La oss la alkoholikerne ligge. Den døddrukne i gata, dama som drikker opp sine barns skolepenger, mannen som tømmer flaske etter flakse med mat, hus, elektrisitet og alt det andre som er nødvendig for å opprettholde en eksistens. La oss la alle disse enkeltskjebnene ligge et øyeblikk. Vi erkjenner at dette er et stort problem som skal tas på alvor, men likevel lar vi de ligge. For nå skal vi se på den virkelig store utfordringen med alkohol i verden, og da er det ikke disse enkeltskjebnene som er hovedproblemet. For i et utviklingsperspektiv, der vi ser på de store, globale trendene, de overordnede årsakene til manglende utvikling. også der spiller alkoholen en hovedrolle.

I dag er mengden av forskning som viser betydningen av det totale,
gjennomsnittlige forbruket av alkohol i en befolkning på utvikling så DSC01723 (2)massiv, at det kun er ignoranse eller økonomiske interesser som kan forklare at noen stiller spørsmålstegn ved det. Det denne forskningen forteller oss er at den største utfordringen alkohol skaper for verdenssamfunnet ikke er de relativt  få enkeltpersonene med åpenbare alkoholproblemer. Det er blant den store andelen moderate forbrukere de største kostnadene ligger. Den økonomiske og samfunnsmessige  kostnaden kommer i form av blant annet økning av ikke-smittsomme sykdommer, i manglende effekt av medisiner, i ulykker, kriminalitet, seksualisert vold og vold i nære relasjoner.  Og for de  fleste av de som blir påvirket av dette, offer eller overgriper, så er alkohol en medvirkende årsak. Ikke som et vanedannende narkotikum, men som en substans til bruk for adspredelse, fest og en anelse grenseløshet som gikk litt lenger enn planlagt.

Hvorfor drikker så mange så mye at de setter seg selv og andre i en utrygg posisjon? Mangler de informasjon eller kunnskap? Trenger de bare gode drikkevaner?  Eller for å formulere det som en del bransjeaktører gjør: Kan vi gjøre folk til ansvarlige konsumenter ved å gi de mer kunnskap? Vil det løse problemene? Og kan vi gjøre det uten å redusere gjennomsnittlig forbruk? Dersom folk vet bedre, vil de handle annerledes?

Svaret er deprimerende nok nei. Hadde det bare vært så enkelt. Spør en hvilken som helst markedsfører om hvorvidt holdningskampanjer virker, og det unisone svaret vil være nei. Der er vi alle like. Det er ingen nødvendig kobling mellom kunnskap og handling. Holdningskampanjer er alkoholbransjens forsøk på å gi inntrykk av at de gjør noe. De vet like godt som vi at det ikke virker.

Dersom målet er å redusere alkoholens skadevirkninger, er den eneste effektfulle veien å redusere konsumet. For å få til det må man begrense tilgjengelighet gjennom høye priser, høye aldersgrenser, få skjenkesteder og begrensede åpningstider. Dersom målet er å redusere konsumet, er dette veien å gå. Dette innebærer nødvendigvis å begrense befolkningens frihet i forhold til anskaffelse av alkohol.

Alkoholholdige drikkevarer er et lovlig produkt. Hvilken rett har da samfunnet til å legge sterkere begrensninger på omsetningen av dette produktet enn andre lovlige produkt? Hvorfor kan man selge rekeost hele døgnet men øl bare til klokken 18 på lørdager? Spørsmålet er hvilken frihet som skal tillegges mest vekt. Skal retten til anskaffelse av alkohol trumfe kostnaden, økonomisk og personlig, alkoholbruk fører med seg?

Det er alkoholdebatten dypest sett handler om. Hvordan begrense skadevirkningene og hvilken rettighet som skal vektes mest.

Les også om rusmidler og utvikling hos Foruts ADD-program: www.add-resources.org/